Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
13. oktober 2005 kl. 1915 kom lille Sigurd til verden.
Et år etterpå må vi ferie dagen uten han, men vi feirer likevel. Feirer livet hans og den flotte tiden vi fikk sammen.
I morgen er det et år siden vår lille Sigurd kom til verden. Lite ante vi om hva som lå foran oss da vi smilende tok han imot.
Her kommer kommer noen tanker fra en liten kjempes mamma, dagen før en annerledes bursdagsfeiring.
Lufta ute har blitt kaldere, og jeg har tatt ibruk ytterjakka igjen. Det er den samme ytterjakka jeg tok på i fjor høst, men i år får jeg kneppet den over magen.
Denne høsten er det ingen liten krabat innenfor glidelåsen som romsterer rundt og snart vil ut i det fine høstværet. Jeg går ikke rundt med spente nerver og forventningsfulle øyne, tindrende av gleden over å skulle bli kjent med et lite vidunder.
Istedet går jeg rundt med en gnagende sorg og tomme tanker.
I morgen tidlig er det ett år siden jeg kjente riene begynte å bli regelmessige. 365 dager siden pappa med forventningsfullt blikk løp ut av døra for å levere storesøsknene dine og sa med et smil: "Ikke slipp han ut mens jeg er borte da, jeg vil se han bli født".
Et helt år siden du så dagens lys og møtte de takknemlige foreldrene dine for første gang.
Følelsen vi hadde da var ubeskrivelig. Ute var det vidunderlig høstvær, inne var det grenseløs glede over at det hadde gått bra nok en gang og en takknemlighet over at familien vår var komplett.
Denne høsten er alt helt annerledes.
I morgen er det dagen da du ble født. Fødselsdagen din. Din første ordentlige bursdag og så blir den så annerledes.
Jeg har ikke invitert familien til fest, jeg planlegger ikke overnattingsbesøk, skurer ikke badet eller baker kaker. Jeg romsterer rundt i mørket - et hull som sluker meg og som jeg ikke vet hvordan jeg skal komme ut av. Det er så intens vondt at du ikke er her! At dette skulle skje med oss er fullstendig ubegripelig og jeg makter ikke å ta stilling til alt. Hvordan feirer man en 1-årsdag uten en ettåring?
Det blir bursdagsfeiring, men på en helt annen måte enn vi hadde forestilt oss.
Du var en så god gutt, Sigurd. Den lille tiden du var her satte du dype spor. Til tross for din alvorlige sykdom var du blid og smilte når du orket til familien din. Jeg glemmer aldri de fornøyde lydene dine, det intense smilet og varmen du ga i alle de timene jeg hadde deg på brystet.
Det var så uendelig godt å være nær deg og jeg tror du følte det samme. Kanskje visste du at vår tid sammen var begrenset? Takknemligheten for at vi fikk se øynene dine og se deg være en del av oss er stor, selv om sorgen er tung å bære.
Det kan muligens være vanskelig å forestille seg hvor mye vi koste oss. Hvor god du var, hvor glade vi kunne bli av det minste lille fremskritt.
En dag på sykehuset gråt du av fulle lunger. Jeg sto med deg i armene og gråt jeg også - gledestårer.
En sykepleier kom inn og trodde jeg var fortvilet fordi jeg ikke fikk roet deg, mens jeg i realiteten gråt fordi du var så sterk den dagen at du orket å si fra!
At vi skulle miste deg var for oss utenkelig. Tankene lå der på lur og vi visste det ville skje, men vi hadde så mange planer for livet vårt sammen.
All kjærligheten, all vår varme og gleden over å ha hverandre. Du skulle opplevd mye mer av dette, selv om jeg vet at du kjente det de ti ukene du fikk sammen med oss.
Vi ga alt det beste av oss selv og du opplevde aldri skyggesidene av oss. Det er faktisk en stor trøst nå, det er ikke mange som bare har godhet i livet sitt, Sigurd.
At du lever videre er det liten tvil om.
Du har ei stolt storesøster og en stolt storebror som prater om deg og som minnes deg med et smil. At du våknet når de kom inn i rommet, at du lagde koselyder når de tok på deg - det har satt dype spor hos dem. Dette er minner vi bærer med oss resten av livet, sammen med sorgen som nok vil bli lettere å bære etterhvert.
Jeg er stolt av deg.
Mødre er stolt av barna sine, sånn er det. Jeg er stolt av de flotte søsknene dine også og ingenting kan ta fra meg den stoltheten over dere tre.
I hjertet mitt er dere like viktige, for selv om andre kanskje vil glemme litt og legge minnet om deg bort, så vil du alltid leve videre i vår familie.
I morgen planter vi et tre for deg.
Det er en litt annerledes bursdagsgave enn du ville fått hvis du hadde vært her, men den har ikke noen mindre betydning.
Vi vil at treet skal stå der og minne oss på at du har en like stor plass i familien som oss andre.
Treet skal vokse seg stort, slik du aldri fikk muligheten til - og vi skal se på det med et smil og tenke på hvor mye du betyr for oss.
Gratulerer med 1-årsdagen din, min tapre lille kjempe. Jeg skulle så ønske vi kunne feire den sammen med deg, men jeg vet at kroppen din trengte hvile.
Jeg elsker deg uansett og tar frem de gode minnene når alt blir som mørkest.
I dag brenner det mange lys for deg rundt omkring, hos mennesker du har berørt ved å bare være deg selv. Det er vel ikke det minste rart at hjertet mitt er proppfullt av stolthet over deg?
